eivind johannes

Tiden går fort når man har det gøy ja. Nå er det allerede jul og i morgen setter jeg meg på flyet til Etiopia og skal feire jul sammen med mor og far i Arba Minch. Har ikke vært der på over tre år, så jeg er spent på å komme tilbake.
Her i Arusha har det vært noen gode måneder siden jeg kom ut igjen, og jeg er takknemlig for at jeg får ha en så spennende og meningsfull hverdag. Ukene har gått med til flyging og arbeid på kontoret. Det har vært flere ambulanseflygninger, som da jeg for noen uker siden i hui og hast fløy en ung mann med hjerneblødning til Haydom og så videre til Nairobi. Det så ille ut, men mannen er i dag på bedringens vei.
For det meste flyr jeg charters for misjons- og hjelpeorganisasjoner. Og en liten uke i måneden er jeg oppe ved Lake Natron og flyr evangelister. I slutten av November var det klart for å åpne Arash flystripe igjen. Den har ikke vært brukt på over to år og hadde forfalt. Jeg fikk lånt en Land Rover fra en nærliggende landsby og kjørte inn til Arash for å inspisere stripen. Det krevdes en del arbeid først, termitt-tuer og mindre hull i bakken måtte fjernes før jeg kunne lande. Og jeg hadde aldri vært der før. Stripen er 600 meter, ligger på 6000 fot og i en skråning med opptil 7 grader hellning. Så jeg var jo litt ekstra spent når jeg senere på dagen skulle gjøre min første landing der. På kort finale, etter at jeg har passert punktet hvortil jeg kan avbryte landingen, løper det en liten jente utpå stripen og stopper opp og ser på meg. "Ja nå får du kjappe deg!" sier jeg rimelig høyt der i cockpiten. Ikke det at hun hørte meg, men hun løp kjapt! Skulle sikkert heim te mor. Men det gikk nå bra og det ble litt av en velkomstkomitè etter landing. Arash har ikke noe kirke og behovet for jevnlige besøk av evangelister er stort.
Det jeg liker så godt med disse evangelistflygningene er at det er helt på initiativ fra de lokale maasaiene, kristne maasaier som ser nødvendigheten av å gå til sine egne med evangeliet. MAF gjør det mulig for dem å nå inn til områder i løpet av 10 minutter hvor det ville tatt en dag å gå til fots. Så jeg er sjåfør, hverken mer eller mindre. Men dette samarbeidet gjør at mange mennesker, som bor på plasser du knapt skulle tru at nokon kunne bu, får høre evangeliet om Jesusbarnet, som vi feirer fødselsdagen til i disse dager.
Så må jeg bare vise dere utsikten fra kontoret mitt når jeg og mine Maasaivenner flyr rundt Lake Natron. Vannet er rødere enn julebrus, og spekket med flamingoer. Ja, å være transportarbeider i Guds rike er ikke så ille. God Jul!