eivind johannes

Ja, dette er den beste tittelen jeg kommer på for denne blogoppdateringen. Takk til Jesus for beskyttelse og et nytt liv i gave. Takk til mor, far, familie, venner og folk jeg ikke visste jeg kjente. Den siste uken har jeg opplevd en utrolig nestekjerlighet og omsorg fra folk rundt meg. Takk til medmisjonærer, venner, familie og foreldre som har vist støtte i ord og handling, hvor de enn måtte befinne seg på kloden. Dere vet hvem dere er og jeg skal gi dere alle en god klem når jeg ser dere igjen. Beklager hvis jeg blir litt sentimental i denne posten, men jeg har sett hvor skjørt livet kan være, og det går etterhvert opp for meg hvor heldig jeg har vært.
Fredag 20. Juni var jeg på motorsykkeltur sammen med fire kamerater. Målet var Katesh og Gorimba. I Gorimba har de bygget en flystripe og jeg skulle ned for å inspisere den før vi kan bruke den. Målet er å månedlig fly inn helsepersonell og evangelister. Vi hadde en flott tur ned forbi Lake Manyara, opp kanten av Rift Valley og videre til Mbulu hvor vi slo følge med Ben og Jesse, som er lærere på bibelskolen i Waama utenfor Mbulu. I Mbulu fyllte vi opp tankene og kjørte videre mot Katesh. Det var fine veier og det gikk vel radigt unna. Min hukommelse rekker ikke lenger enn til Dongobesh. Det siste jeg husker er at vi hadde kjørt gjennom denne småbyen. Det neste jeg husker er en salig svie i det legen på Haydom skviser i meg et kateter. Takk skal du ha, Kjartan:) Det neste jeg så husker er taket på cessnaen og mine to kollegaer, Martin og Geros, bekymrede blikk i cockpiten. Så er det svart til jeg ligger i sengen på et førsteklasses sykehus i Nairobi, med misjonærene Rune Mjølhus, Else Marie Voll og Marianne Hodne ved min side. Jeg husker ikke så mye av hva dere sa, men jeg husker at dere var der på skift. Jeg følte meg trygg. Tusen takk. Mandag kveld ble en stort øyeblikk. Inn døren til sykerommet kommer ingen mindre enn min kjære mor. Helt fra Norge hadde hun reist for å være med sin sønn. Og er det én gang siden jeg flyttet ut fra redet at jeg virkelig trengte en mor så var det nå. Jeg måtte bli matet fra sengen og trengte hjelp til det meste. Og hvem er da bedre å ha enn sin egen mor? Tusen takk, kjære mor:)
Senere har jeg blitt fortalt at jeg kjørte av veien og krasjet med en stein, i det jeg prøvde å unngå å krasje med en syklist som plutselig kom ut i veien. Det gikk bra med syklisten, men det gikk verre med steinen. Den hadde ikke en sjans i det min Honda 650 slo kolbøtte og la seg langflat oppetter den. Men heldigvis for både steinen og min kjære Honda så landet føreren mellom sykkelen og steinen og dempet sammenstøtet. Det dumme var at føreren var meg. "Nééééiii" er nok det siste som ble sagt i hjelmen før den ble knust mot steinen. Hjelmen gjorde jobben sin og beskyttet hodet mitt mot noe mer enn en kraftig hjernerystelse. Men det gikk verre med nakken. Mr C6 sa visst takk for seg og fikk en knekk. Legene sier at den skal gro fint hvis jeg er flink og går med krage og nesen i været de neste seks ukene. Men det er visst noen nerver i nærheten av C6 som er litt beklemt. Høyrearmen min fungerer ikke helt optimalt og i dag morges merket jeg at venstrearmen begynte å oppføre seg litt rart også. Det skal visst gå over etterhvert, men det betyr at jeg blir borte fra min herlige hverdag som misjonsflyger de neste månedene. Jeg har begynt å slå meg til ro med det, og er takknemlig for at jeg i det hele tatt en vakker dag mest sannsynlig kommer til å sitte i cockpit igjen. Nå nyter jeg solstråler, fuglekvitter og varm vind mot ansiktet. En sang som går i hodet mitt nå om dagen er "Du vind som varmer meg". Den er å finne på platen "Visst skal våren komme" av Grex Vocalis. Sanger som handler om håp. Om at vi en dag skal samles i himmelen, vi som tok i mot Jesu nåde her på jord. Jeg skulle ikke til himmelen helt enda, nakkevirvel C6 holdt akkurat nok til det, men jeg fikk en sterk påminner om at det kan skje når som helst og at vi må være klare. Vi her på jord har fått en fantastisk gave; livet. Med dette livet kan vi gjøre hva vi vil. Gud har gitt oss en helt fri vilje og det er hans gode vilje at vi skal kunne ta våre egne valg. Så høyt elsker han oss. Han vil at vi skal være frie. Men med en slik valgfrihet kommer også et stort ansvar. Alle valg vi tar her på jorden vil få sine konsekvenser innen vår levetid. Men det er ett valg som ikke får konsekvenser før du endelig tar farvel med livet her på jord: valget om du vil takke ja til Jesu Kristi uendelige nåde. Den er helt gratis og kan tas imot helt til du tar ditt siste pust. Et eksempel på dette er røveren som hang på korset ved siden av Jesus. Da det gikk mot slutten av hans sannsynligvis miserable liv, sa han til Jesus: "Husk på meg når du kommer til ditt rike". Jesus svarte: "I dag skal du være med meg til paradis". Røverens innrømmelser av hans ugjerninger og hans lille sukk om å bare bli husket var nok for Jesus. Han trodde. Det er dette som er så fantastisk med Jesus. Vi kan komme som vi er til Han og han vil gi oss evig liv. Dette ble visst plutselig en liten preken, men nå er det jo nettopp på grunn av dette at jeg flyr for MAF. Å bringe ut evangeliet om Kristus til folk som ikke har hørt. Og jeg har nettopp overlevd en stygg ulykke slik at jeg fortsatt kan tjene Gud her på jorden. Noen uker før ulykken var jeg i Malambo og fløy rundt evangelister. Jeg fløy inn til en avsidesliggende plass som heter Esilalei, en plass vi ikke har vært på over to år på grunn av vulkanubrudd og fraflytting. Men nå er folket tilbake og evangelisten jeg fløy inn ble så godt mottatt. De startet møte med en gang utenfor flyet. Dette bildet sier mye om hvorfor jeg gjør det jeg gjør og hva MAF er.
Livet er en gave, og livet er herlig. Nyt det, kjære venner. Men ikke vent til siste pust med å ta livets viktigste valg. For du vet ikke når det er.