eivind johannes

Tadaa! Takk for sist til dere som fremdeles kikker innom bloggen min. Jeg tenkte at siden det allerede er 6 måneder siden sist jeg skrev noe på denne bloggen så var det kanskje på tide. Jeg satt meg ned for noen uker siden og skulle skrive noen ord, men da gikk strømmen. Så jeg gikk ut for å starte generatoren vår. I det jeg åpnet døren inn til generatoren så ble jeg angrepet av en vepse-sverm som hadde bestemt seg for å bygge hus akkurat bak låsen. ”Tjo og hei, hundre vepser stikker meg” sang jeg i fistel og glemte fort hele bloggen. Anyway. Nå prøver jeg igjen.

Nå har jeg vært her litt over 6 måneder allerede og noen lurer vel på hva som har skjedd siden sist. For å få svar på det kan dere like greit gå inn på Reiduns blogg. Så lenge hun var her så var det ikke lett å holde en lav profil. Man fikk bildet sitt på internett enten man ville det eller ikke. Så alle viktige begivenheter kan dere lese om på hennes blogg. Hun reiste hjem til Norge nå i desember og er dypt savnet. Men det savnet ble fort erstattet av gleden over endelig å ha fått eget hus igjen. Jeg bodde litt her og der og måtte virkelig ta i bruk mine sosiale evner for å klare meg. Ble helt utslitt. Men nå har jeg fått huset til Reidun og jeg kan endelig trekke meg tilbake i mitt eget hyggelige selskap etter en lang dag med flyging.

Siden sist så har det også blitt familieforøkelse. Thana heter han og bjeffet når han ble født. Han ble født samme dag som jeg flyttet opp hit. Hans sodomittiske foreldre er søsken og det har Thana the Dog måttet lide under da han så å si er helt døv. Men innavlet Thana aner ingenting om det og vimser rundt her i sin egen verden. Han er veldig glad og gulper og raper som en ekte mann. Jeg har kommet fram til at hans vaktbikkje-evner er begrenset så jeg har bestemt meg for at han skal få nyte sitt stille liv i lek og moro. De dagene jeg er på kontoret kommer han jevnlig innom for å hilse på, før han piler ut igjen og spiller fotball med naboungene.


Men som enhver familiefar så bekymrer også jeg meg for at jeg ikke for tid nok sammen med guttungen. Arusha-basen har blitt veldig busy og som eneste pilot her så er jeg mye borte. Noen ganger en hel uke i strekk. Vi får masse forespørsler og jeg flyr misjonærer, hjelpearbeidere, helsepersonell og evangelister. I tillegg er det en god del ambulanseoppdrag. Det har blitt mange spennende opplevelser de siste månedene og jeg har fått erfare hvilket fantastisk redskap flyet er når det står om liv og død. Noen ganger er det for sent og jeg har måttet fly en død kropp i stedet for en pasient, og det er alltid like trist. Men som oftest ender det godt. Tanzania er et land med store øde områder, og veien til hjelp kan være lang når du trenger den. Forrige uke ble jeg oppringt og spurt om jeg kunne hente en ung Maasai. Han hadde blitt angrepet av en elefant. Hele magen og ene låret var revet opp. Elefanter er ikke til å spøke med. En lokal sykepleier fikk sydd han sammen nok til at han kunne fraktes videre med fly til Arusha. Etter en 40-minutters flytur landet vi i Arusha og en ambulanse sto klar og kjørte han til Selian Lutheran Hospital. Jeg var spent på om han ville overleve, men for noen dager siden fikk jeg høre at han blir helt frisk! Han var heldig og går sannsynligvis i en stor bue neste gang han ser en elefant…
Noen dager senere, like etter at jeg hadde kommet tilbake fra en annen tur, ble jeg spurt om jeg kunne gjøre flyet klart for å hente folk fra et helikopter-krasj. Det styrtet i Lake Natron under filmingen av en dokumentar om flamingoer. Vannet i Lake Natron inneholder kaustisk soda og har en ph-verdi på 10. Temperaturen ligger på over 40 grader. Vi visste ingenting om de hadde overlevd eller ikke. De første meldingene var at det var 10 personer om bord. Så får vi en ny beskjed om at helikopteret hadde eksplodert og at det ikke var noen overlevende. Jeg var akkurat ferdig med å fylle på drivstoff og var klar til å dra. Om bord i helikopteret var flere utenlandske fotografer og dyreforskere, og venner og pårørende begynte å komme til Arusha flyplass for å få info. Faren til en av de som var om bord ville dra ut og hente sønnen sin. Vi bestemte oss for å fly han ut. Det var en trist stemning. I det vi satt oss inn i flyet får vi så ny beskjed om at det var åtte om bord og at det var to overlevende. Mannen ved siden av meg begynner å få håp igjen, og jeg unner ingen å oppleve samme situasjon som han opplevde akkurat da. Total uvisshet. I hui og hast tar jeg ut to seter for å få plass til en båre i flyet. I det vi er klare til å takse ut får vi ny beskjed om at sønnen hans er en av de overlevende. Mannen bryter sammen i gledesgråt og hans verste mareritt har med ett blitt til jubel. Litt av en påkjenning. Det ender med at jeg og en lege tar av og flyr den 40-minutter lange turen til Engaresero flystripe like ved innsjøen. Fra flystripen kan vi se restene av helikopteret i sjøen. Etter litt ankommer de skadde passasjerene. De har blitt tatt hånd om av noen turister i området. Turistene er leger av alle ting! Det viser seg at alle hadde overlevd, to med alvorlige brudd- og kuttskader. Jeg har bare en båre og tar den hardest skadde, en australsk film-produsent. Det er allerede ettermiddag og tiden begynner å bli knapp. Vi bestemmer oss for å fly direkte til Nairobi. En time senere er vi i Nairobi og mannen er i trygge hender. To andre skadde blir litt senere plukket opp av et annet fly på vei til Arusha. Litt av en ettermiddag, men alt endte godt. Dere kan lese mer om det her.

Så har en annen drøm gått i oppfyllelse siden sist. Siden jeg som liten gutt gikk barføtt rundt på misjonsstasjonen i Etiopia og jaktet småfugler med sprettert har jeg alltid drømt om å rusle rundt på them vast african savannas med riflen over skulderen. Og etter masse venting fikk jeg endelig våpen-lisensen i høst. Så for noen helger siden så var det tid for å vekke mitt primitive mannlige jakt-instinkt. Det har ligget underkuet siden jeg var liten pjokk, og jeg var spent på om jeg i det hele tatt ville treffe dyret. Men etter 10 timer og masse lusking og sniking så fikk vi øye på en stor Grant’s gazelle. Den var opptatt med å sloss med en annen hann og var uoppmerksom nok til at jeg fikk sneket meg bak en termitt-tue og gitt den en kule i siden. Bukken gikk rett i støvet, flokken har en ny ung lederhann og jeg har 40 kg biff i fryseren. Det skal på grillen på nyttårsaften.
Yepp! Livet i Arusha blir aldri kjedelig. Nå er dere oppdatert. God Jul til alle sammen!