eivind johannes

Ja nå har jeg vært her i Kigoma i over to måneder og det har vært en interessant og lærefull tid. Neste helg kommer Andy tilbake og jeg flytter tilbake til Dodoma igjen. Som jeg skrev i forrige post så skjer så og si alle flygninger på kort varsel. Og på Lørdag fikk jeg veldig kort varsel. I helgene så drar mange av oss misjonærene her ned til stranden og slapper av. Klokken halv fem på ettermiddagen kræsjer gutten til en av misjonærene med motorsykkelen sin på vei til stranden og brekker armen. Broren hans løper ned til stranden og forteller meg hva som er skjedd. Jeg sitter i bare shortsen og klokken er snart kveld. Siste frist for å være på bakken er 18:10 og flytiden til Heri sykehus er 15 minutter. Vi har en regel at vi skal lande senest 45 minutter før solnedgang. Dårlig tid med andre ord. Jeg slenger på meg klærne og kjører avsted for å gjøre klart flyet, men jeg må først hjemom for å hente nøklene og sakene til flyet. Jeg trenger også noen til å følge meg på HF-radioen mens jeg flyr. Jeg ringer Dodoma og ber dem gjøre seg klar med radioen. Vi har helgevakt som alltid er tilgjengelig for slike tilfeller. Samtidig prøver foreldrene til gutten å komme gjennom på telefon til legen på Heri Adventist Hospital, men uten å lykkes. ”Sykehuset” i Kigoma er ikke et alternativ. Det finnes visse sykehus i Afrika det er sikrest å holde seg borte fra. Så i mangel på andre leger å spørre ringer jeg fra mobilen til min far i Norge som er lege, samtidig som jeg forbereder flyet. Siden tiden begynner å bli knapp vil jeg vite om det er problematisk om gutten må vente til neste dag for behandling. Han anbefaler å prøve å få gutten til sykehus samme dag, men forsikrer oss om at det ikke er farlig om han må vente over natten. Eneste problemet er at bruddet er ute av posisjon og gutten har ganske så vondt. Så jeg bestemmer meg for å gi det et forsøk. Men jeg bestemmer meg på forhånd at jeg snur tilbake til Kigoma dersom det er sol ved ankomst Heri eller om vinden er for sterk. Problemet er at Heri flyplass ligger i en fjellside på 5000 fot, er 460 meter lang og heller 4-5 grader. Man kan bare lande mot vest og ta av mot øst. Abort-punktet for landing er 1,5 kilometer på finalen. Når solen står lavt i vest som den vanligvis gjør kl 6 om ettermiddagen så får man et fenomen på denne flystripen som heter black-hole effect. Stripen ligger i skyggesiden og man har solen rett i vinduet. Man ser rett og slett ingenting foran seg. Heldigvis er det litt skyer denne ettermiddagen og jeg håper at en sky vil dekke solen i det jeg ankommer Heri. 17:40 kommer foreldrene med gutten til flyplassen. De måtte kjøre ekstra sakte på de humpete veiene på grunn av smertene i armen. 17:52 er vi i luften på vei til Heri sykehus, 16 minutters flyging unna. Vi har blitt enige på forhånd at jeg snur hvis ikke forholdene på Heri er optimale ved ankomst. Men etter å hatt solskinn hele veien sklir en stor deilig sky foran solen i det vi kommer over Heri. Nå gjenstår bare å se hvor mye medvind vi får under landing. Røyksøylene på bakken forteller meg at det ikke er vindstille. Jeg starter innflygningen og i det jeg svinger inn på finalen sammenligner jeg hastigheten på True Airspeed-indikatoren min med GPS-hastigheten. Differansen tilsvarer vindhastigheten. Heldigvis er det ikke mer enn 10 knop og jeg bestemmer meg for å lande. Vi lander presis 18:10 samtidig som legen står og venter ved sykehustrappen, som er akkurat i enden av flystripen. I løpet av kort tid er gutten gipset og på bedringens vei. Røntgenbildene viste at begge beina ved håndleddet var brukket og forskjovet. Så ikke mer bading eller motorsykkel-kjøring for denne karen den neste måneden. Men alt endte hvertfall godt og neste morgen var vi tilbake i Kigoma igjen.
Åå. Hva den bamsen gjør på propellen? Det er Bamse Bushpilot, min co-pilot.