eivind johannes

Jaja, nok en liten drøm har gått i oppfyllelse: Meg, ett fly og en container. For to måneder er jeg nå på en liten sub-base for meg selv. MAF har to baser i tillegg til Dodoma: Dar es Salaam og Kigoma. Nå er den faste piloten her i Kigoma på hjemmeopphold i England for en stund, og da er som vanlig en av oss ungkars-pilotene den priviligerte utvalgte til å steppe inn. Kigoma har jeg nevnt på bloggen før, men byen ligger altså helt i vest ved Lake Tanganyika. Fra terassen har jeg utsikt utover sjøen og fjellene i Kongo. Det er ganske så forskjellig fra Dodoma. På mange måter er det en utpost. Jeg har ikke hatt vann i springen på mange dager, og strømmen kommer og går nesten like hyppig som dens egen frekvens. (Ok, hadde den gjort det så hadde det kanskje ikke gjort så mye. Men det var bare for å understreke at den går ganske hyppig...) Ikke har jeg internet heller, så mailen sjekker jeg på internet-kafeen ‘Baby come’n call’ i downtown Kigoma. Men det er rart hvor lett man venner seg til det meste. ‘Det enkle liv’ har jeg hørt noen kaller det. Når det gjelder det operasjonelle så må jeg også gjøre alt selv her. Vi lagrer drivstoffet vårt i en container på flyplassen og fyller flyet fra jerry-kanner. Før lengre turer blir det fort ti-tolv kanner. Så man er ganske svett allerede før man har satt seg i flyet. Men det er jo sjarmen ved det å være på en slik plass.:) Til de observante av dere som da spør dere selv hvorfor i all verden vi da har en svær fuel-tank oppå containeren, så er svaret at den bare er ett av Afrikas mange tusen halv-fullforte prosjekter…
En annen ting er at nesten alle flygninger blir gjort på kort varsel. For det meste er det med-evacs, i tillegg til misjonærer og NGO’s som ringer og trenger transport. Så vanligvis vet jeg ikke om jeg skal fly neste dag eller ikke. Men da er det alltid noe annet å ta seg til. Som å fikse på den gamle bilen, rydde og organisere i containeren, fikse en ødelagt telefon-ledning eller gjøre noe papirarbeid. Flyging er bare en liten del av jobben.
Også må jeg jo passe denne hyggelige karen, Rafiki. Som misjonærbarn i Etiopia ble jeg strengt oppdratt til å holde meg unna alt som gikk på fire bein og bjeffet eller mjauet. Enten hadde de rabies ellers så ville de få det ble jeg fortalt. Og det stemte i Etiopia. Men denne bikkjen er ganske snill og grei egentlig, og et av symptomene på rabies er vel at de ikke er så snill og grei. Så foreløbig er vi gode venner.
Jaja. I morgen er det en ny dag, og jeg har ikke peiling på hva jeg kommer til å gjøre. Jo, jeg må fikse et skap i containeren slik at rottene ikke biter hull på flere av motorolje-boksene våre. Hersens sabotører. Eller kanskje jeg skal fly? Hvem vet. Ikke jeg.