eivind johannes

Det tilsvarer strekningen jeg har tilbakelagt i løpet av de siste dagene. Tanzania er et enormt land. Det strekker seg nok ikke like langt som Oslo-Roma, men strekningen mellom Kigoma i vest og Arusha er til sammenligning lengre enn Bergen-Stockholm. Og da har man enda over en time igjen før man når kysten ved det Indiske hav. Så man skal ikke fly så mye på kryss og tvers før det tilsvarer Oslo-Roma. Lørdag fløy jeg noe utstyr til noen misjonærer i Mwanza, helt nord ved Victoriasjøen. Etter å ha fyllt på drivstoff fløy jeg videre sørover til Kigoma. Her måtte jeg tilbringe Søndagen siden jeg skulle plukke opp tre amerikanske misjonærer i Kasulu mandag morgen og fly dem til Arusha. Denne delen av Tanzania kan være ganske så interessant. Man kan fly i over en time uten å se spor av mennesker eller sivilisasjon. Så langt øyet rekker er det bare skau og sump. Her er kartet hvitt, med teksten "Relief Data Incomplete". Så man titter gjerne litt oftere på motorinstrumentene her...
Kigoma er ikke verdens verste plass å tilbringe en Søndag. Det er en ganske så idyllisk by helt vest ved Lake Tanganyika og er endestasjon for jernbanen som starter i Dar, 1250 kilometer lenger øst. Det tilsvarer Bergen-Helsinki, eller Oslo-London. Byen er kjent for bl.a David Livingstone og Jane Goodall. Mellom her og Bagamoya ved kysten i øst gikk en av Afrikas mest kjente handelsruter før i tiden. Slaver fra langt inne i Kongo ble ført langs denne ruten. Det er ufattelig å tenke seg at slavene gikk hele denne strekningen til fots. I dag er det store flyktningeleire langs den samme strekningen. Tusenvis av Kongolesere har søkt tilflukt her som følge av krigen i hjemlandet.
Denne delen av Tanzania er i tørketiden dekket av røyk fra store gressbranner, så sikten er ofte ganske nedsatt og man har lite horisont å gå etter. Når det så i tillegg bygger seg opp tordenbyger og regn så gir det ganske så interessante forhold. Så 15 minutter etter avgang fra Kasulu var det bare å snu igjen og vente på bedre vær. Det finnes ikke noe særlig værtjeneste utenom de store flyplassene her, og heller ikke de er til å stole på. Så da gjelder fjellvett-regel nr 1: Det er ingen skam å snu. Men etter noen timers venting lysnet det såpass at vi kunne ta av igjen, og vi kom fram til Arusha ved foten av Mt. Meru på ettermiddagen. På grunn av forsinkelsen kunne jeg ikke fortsette til Dodoma som planlagt. Så jeg overnattet på den norske misjonen og traff mange av mine medmisjonærer fra NLM der. Veldig hyggelig!

Fredag ble den mest hektiske dagen for meg til nå i MAF. Da fløy jeg og min kollega, Gero, 2 tonn korn og et legeteam inn til Chidudu, en landsby 25 minutters flyging sør-vest for Dodoma. Med bil må man regne 5-6 timer på grunn av dårlige veier. En gang i måneden flyr vi legeteam fra Kilematinde Hospital rundt til forskjellige landsbyer i dette området slik at de kan foreta vaksinasjoner, oppfølging av mor/barn og enkle behandlinger av syke. Ved hver flystripe er det satt opp et lite hus som fungerer som klinikk. Her foretas kontroller og behandlinger. Alvorlig syke pasienter flys opp til sykehuset i Kilematinde. På denne måten kan sykehuset være til hjelp også for dem som ikke har mulighet til å oppsøke legehjelp. Parallellt med dette legeteamet flyr vi også inn korn, som følge av tørken og mangelen på gode avlinger i disse områdene. Vanligvis flys legeteamet inn med 206'en mens kornet flys inn med Caravanen som er noe større. Men siden Caravanen var opptatt denne dagen brukte vi 206'en også til kornet. Det betyr at vi måtte fly 5 turer Dodoma-Chidudu à 400 kg korn, i tillegg til å hente legeteamet i Mahaka og fly dem inn og ut av Chidudu i to omganger. Dette gjorde jo sitt til at dagen ble nokså hektisk. Så mens Gero fløy legeteamet, fraktet jeg kornet. For å kunne få med 400 kg på hver tur måtte jeg ut med noen av setene. Da fikk jeg 30 kg mer å gå på. Selv fløy jeg 8 turer før jeg var ferdig. Men selv om to tonn korn høres mye ut, blir det ikke mye på hver når det er flere hundre det skal fordeles på. Jeg misunner ikke dem som står for utdelingen. Til tider var det ganske så kaotisk og tilløp til håndgemeng. Det er et paradoks at man må bruke kjepper for å holde sjakk på dem man deler ut mat til... Desperasjonen sier litt om behovet. Det har ikke vært en skikkelig regntid i dette området siden El Nino i -97. Og det blir bare tørrere og tørrere. Neste regn er ikke ventet før Januar. Vær med og be om at menneskene her kan få det regnet de trenger for avlingene, slik at de ikke er avhengig av mat utenfra. To tonn korn er bare et ørlite plaster på såret...
Jeg hadde med meg videokameraet og har snekret sammen en liten film i løpet av helgen. Vel, halvparten av tiden gikk med til å laste den opp. Ikke verdens raskeste linje her... Så klikk på bildet og bli med meg på en liten flytur til Chidudu og få et lite inntrykk av livet ved flystripen og flygningen her.