eivind johannes

Da er jeg endelig tilbake igjen fra et langt opphold hjemmefra. Siden Onsdag 28. Juni har jeg vært på MAF sin sub-base vest i Tanzania, ved Lake Tanganyika, for å få en såkalt område-utsjekk og erfaring fra den delen av landet. Siden da har jeg fløyet Dodoma-Kigoma-Bujumbura(Burundi)-Kigoma-Dodoma-Kigoma-Bujumbura-Kigoma-Mahale-Kigoma. Kigoma er landets vestligste punkt og ligger ved Tanganyika, en stor innsjø som grenser til Kongo, Zambia, Burundi og Tanzania. Sjøen er verdens lengste og verdens nest-dypeste innsjø, over 1400 meter på det dypeste. Jeg fikk også anledning til å besøke et av nabolandene mens jeg var i Kigoma. To ganger fløy jeg til Burundis hovedstad Bujumbura. Det var litt spesielt å fly langs fjellene i Burundi. Det var i disse fjellene pionèrene Stuart King og Jack Hemmings krasjet med MAFs første fly i 1948 for nesten 60 år siden. Mirakuløst nok overlevde de uten en skramme og kunne fortsette med oppstarten av MAF. I dag arbeider MAF i over 30 land med ca. 130 fly. En dårlig start kan få en god fortsettelse.
Planen var å ta toget tilbake til Dodoma forrige uke, men det var ikke ledig plass før 21. Juli så jeg måtte finne en annen måte å komme meg hjem. Jeg møtte noen nordmenn i Kigoma som skulle videre med bil til Mwanza. Det var NLM-misjonæren Else Marie Voll og gjestene hennes fra Norge. De var bare glade for at jeg ble med og det ble til at jeg kjørte hele veien til Mwanza, 14 timers biltur. Planen var å ta buss videre til Dodoma fra Mwanza, men siden det allerede var fredag valgte jeg å bli med videre til Bunda og besøke misjonærene ved sykehuset der. Søndag tok jeg buss tilbake til Mwanza og overnattet på "Christmas Tree Hotel"(!) Her fikk jeg med meg VM-finalen før jeg tok buss videre til Dodoma mandag morgen. Turen tok 15 timer og var den mest støvete og ukomfortable turen jeg har opplevd i løpet av mine 8 år i Afrika, og jeg har tatt mye buss! Det mest interessante ved turen var 3 lastebil-ulykker, på samme plass. Virker som om lastebiler i Afrika tilfeldigvis mister bremsene sine akkurat når de skal ned veldig bratte bakker.
Forøvrig er jeg nå ferdig med supervised flying og er dermed helt og fullt operativ. Det tar en stund å bli MAF-pilot, men det er virkelig verdt alt strevet. Man opplever og ser mye i en utfordrende og spennende jobb. I morgen skal jeg fly reservedeler til noen misjonærer i Itigi.