eivind johannes

Den største brukeren av MAF Arusha er uten tvil Haydom Lutheran Hospital. Haydom ligger ca 300km sør-vest for Arusha og det tar 5-6 timer dit med bil i tørketiden og rundt 8 timer i regntiden. Sykehuset ble startet av Norsk Luthersk Misjonssamband i 1953 og eies i dag av den Lutherske kirken i landet med støtte fra flere organisasjoner og privatpersoner rundt om i verden. Haydom tilbyr helsetjenester med høy standard til over 300,000 mennesker i et ellers lite utviklet område. MAF har hatt samarbeid med Haydom i mange år gjennom klinikk-flygninger. Av totalt 28 uteklinikker bidrar MAF med månedlig transport til 6 av de mest utilgjengelige plassene. I de senere år har behovet for flytransport mellom Haydom og hovedsaklig Arusha økt betraktelig. Sykehuset er avhengig av mange frivillige personell på lengre eller kortere opphold for å opprettholde standarden sykehuset har lagt seg på. Kvalifisert helsepersonell er det stor mangel på i dette landet. På grunn av det økende behovet tilbyr derfor MAF nå ekstra subsidierte flygninger for nettopp å effektivisere arbeidet ved sykehuset. Ved hjelp av rask transport mellom Arusha og Haydom blir både tid og penger spart. Det er ikke uvanlig at jeg har 2-3 flygninger til Haydom i løpet av en uke. Og alle disse flygningene prøver vi å utnytte best mulig til å ta med post, utstyr, vevsprøver, og ikke minst pasienter. Pasientene har vanligvis ikke råd å betale for flyet selv, men med alle disse flygningene er det nå ofte muligheter til å få livsnødvendig transport. Et godt eksempel er forrige helg. Noen dager før fikk vi telefon fra Haydom om en kreftsyk 6-åring som trengte transport til Dar for å få nødvendig behandling. Neste dag, Torsdag, hadde jeg en flygning med to passasjerer til Haydom. Påfølgende Søndag hadde vi 3 passasjerer som skulle fra Dar til Dodoma. Ved å kombinere disse to flygningene ville det kun bli totalt 271km ekstra. Vi snakket med foreldrene om kostnadene og de sa de kunne klare å betale for halvparten. Resten ble dekket av MAF. Samme dag kom det inn et barn til med en stor svults i magen, hvis også eneste sjanse for å overleve var å reise til Dar. Jeg overnattet i Haydom til Fredag og fløy begge pasientene med foreldre den 2,5 timer lange turen til Dar. Siden 6-åringen var avhengig av oksygen fulgte jeg dem til sykehuset med en portabel oksygen-flaske. Deretter ventet jeg to netter til Søndag og fløy de tre passasjerene til Dodoma. I Dodoma byttet jeg fly ettersom flyet jeg hadde var klart for vedlikehold. Egentlig var planen å fly ned uken etterpå for å bytte fly, men siden jeg var i Dodoma var det masse penger å spare på å bytte nå. Senere samme ettermiddag var jeg tilbake i Arusha.
Ved å kombinere Haydom-flygningen med Dar-flygningen og byttet av fly, ble den totale ekstrakostnaden å betale for pasientene minimal. På samme vis kunne jeg noen uker tidligere ta med meg en trafikkskadet pasient fra Haydom til Moshi i forbindelse med en annen Haydom-flygning.
Så alle disse flygningene med personell og utstyr til og fra Haydom kommer fattige pasienter til gode på flere måter. Og grunnen til at det er så mange flygninger for Haydom er den lave prisen MAF tilbyr. Men for at MAF kan tilby rimelig flytransport er vi avhengig av støtte. For det koster å fly. Klikk her for å se hvordan du kan være med å støtte arbeidet vårt. MAF Norge er direkte med å finansierer Haydom-flygninger. Flygninger som ikke er en luksus for hvite misjonærer og hjelpearbeidere, men som redder liv og helse til mennesker som er født inn i andre omstendigheter enn oss i vesten.

Denne posten poster jeg enkelt og greit bare fordi jeg kan, enkelt og greit. De siste årene har mobil-nettverket utviklet seg enormt i Tanzania. Ethvert tettsted og alle større veistrekninger har nå mobildekning med EDGE/ GPRS eller 3G. Akkurat nå sitter jeg på Giraffe Garden Hotel i Mugumu i Serengeti, en landsby som ikke akkurat kan kalles verdens navle. I dag morges fløy jeg noen fra Mennonites fra Arusha. De har et HIV/AIDS prosjekt i området og skal være her til i morgen ettermiddag. Da blir det jo en del venting på meg og tid til å gjøre andre ting, f.eks akkurat det samme som jeg ville gjort på kontoret i Arusha. Da jeg reiste ut hit i 2006 fikk jeg en PDA-telefon i gave fra MAF Norge. Det har vist seg å være den mest nyttige gaven jeg noensinne har fått, ved siden av et biltema verktøysett min familie gav meg da jeg kjøpte en Land Rover noen år tilbake... På denne PDA`en har jeg en route-calculator for flygeplanlegging, hele flyge-programmet de neste 4 ukene for hele MAF Tanzania oppdatert daglig via EDGE/GPRS, Microsoft Outlook og selvfølgelig telefon. Alt jeg trenger for å også utføre mine kontor-oppgaver i felt. Midt I tjukkeste Afrika. I dag har jeg behandlet to flyge-forespørsler vi mail, planlagt en lengre flytur med tanke på drivstoff og nyttelast, skrevet mail til MAF Danmark vedrørende et forestående besøk av dem og til slutt oppdatert den forsømte bloggen min. Alt på en liten dingseboms på 5x10cm. Tanzania er et kontrastenes land. Fremdeles et av verdens fattigste land, men med det siste innen teknologi på de merkeligste plasser. En fattig masai-gjeter står ute på slettene med staven i ene hånden og en mobil i den andre, bare noen få tastetrykk unna all verdens informasjon og kunnskap. Er det et paradoks eller hva...

...heter en liten plass innimellom fjellene vest for Lake Natron i nord-Tanzania. (Google earth 2° 8'45.52"S, 35°43'55.74"E) Her bor et lite folkeslag midt iblant Maasaiene. De teller ca 30 000 og har sin helt egen tradisjon, kultur og språk. Ett av Tanzanias 130 språk. I helgen var det stor fest. Endelig har Watemi-folket fått sitt eget skriftspråk, etter 10 års hardt arbeid av Klaus og Kristine Derungs. De er Wycliffe-misjonærer og har siden 1998 bodd og arbeidet blandt Watemi-folket, også kjent som Wasonjo. I helgen var det åpning av et litteratur-senter i Digodigo og offisiell publisering av første bok på gitemi. Ikke store boken, men en god begynnelse. Denne første boken er lignelsen om såmannen. Alfabetet er på plass og nå begynner oversettelsen av ny-testamentet. På dette senteret kan lokalbefolkningen komme med tekster, historier, sanger og bidrag til videre utvikling av skriftspråket. I vesten tar vi det som en selvfølge at vi kan lese og studere på vårt eget morsmål. Blandt Watemi-folket har ikke dette vært mulig, fram til nå. Så det var en stor opplevelse å være med på åpningen og se gleden over å endelig kunne lese en tekst på sitt eget morsmål.
Jeg var så heldig å få fly snorklipperen, den Sveitsike ambassøren, og representanter fra Wycliffe. I tillegg var det flere gjester fra de lokale myndighetene.

Tiden går fort når man har det gøy ja. Nå er det allerede jul og i morgen setter jeg meg på flyet til Etiopia og skal feire jul sammen med mor og far i Arba Minch. Har ikke vært der på over tre år, så jeg er spent på å komme tilbake.
Her i Arusha har det vært noen gode måneder siden jeg kom ut igjen, og jeg er takknemlig for at jeg får ha en så spennende og meningsfull hverdag. Ukene har gått med til flyging og arbeid på kontoret. Det har vært flere ambulanseflygninger, som da jeg for noen uker siden i hui og hast fløy en ung mann med hjerneblødning til Haydom og så videre til Nairobi. Det så ille ut, men mannen er i dag på bedringens vei.
For det meste flyr jeg charters for misjons- og hjelpeorganisasjoner. Og en liten uke i måneden er jeg oppe ved Lake Natron og flyr evangelister. I slutten av November var det klart for å åpne Arash flystripe igjen. Den har ikke vært brukt på over to år og hadde forfalt. Jeg fikk lånt en Land Rover fra en nærliggende landsby og kjørte inn til Arash for å inspisere stripen. Det krevdes en del arbeid først, termitt-tuer og mindre hull i bakken måtte fjernes før jeg kunne lande. Og jeg hadde aldri vært der før. Stripen er 600 meter, ligger på 6000 fot og i en skråning med opptil 7 grader hellning. Så jeg var jo litt ekstra spent når jeg senere på dagen skulle gjøre min første landing der. På kort finale, etter at jeg har passert punktet hvortil jeg kan avbryte landingen, løper det en liten jente utpå stripen og stopper opp og ser på meg. "Ja nå får du kjappe deg!" sier jeg rimelig høyt der i cockpiten. Ikke det at hun hørte meg, men hun løp kjapt! Skulle sikkert heim te mor. Men det gikk nå bra og det ble litt av en velkomstkomitè etter landing. Arash har ikke noe kirke og behovet for jevnlige besøk av evangelister er stort.
Det jeg liker så godt med disse evangelistflygningene er at det er helt på initiativ fra de lokale maasaiene, kristne maasaier som ser nødvendigheten av å gå til sine egne med evangeliet. MAF gjør det mulig for dem å nå inn til områder i løpet av 10 minutter hvor det ville tatt en dag å gå til fots. Så jeg er sjåfør, hverken mer eller mindre. Men dette samarbeidet gjør at mange mennesker, som bor på plasser du knapt skulle tru at nokon kunne bu, får høre evangeliet om Jesusbarnet, som vi feirer fødselsdagen til i disse dager.
Så må jeg bare vise dere utsikten fra kontoret mitt når jeg og mine Maasaivenner flyr rundt Lake Natron. Vannet er rødere enn julebrus, og spekket med flamingoer. Ja, å være transportarbeider i Guds rike er ikke så ille. God Jul!

Ja, da var jeg tilbake i Tanzania igjen. Og det har gått fortere enn forventet! På kvelden 8. September landet jeg på Kilimanjaro flyplass og ble plukket opp av Reidun og kompani. Herlig. Det er alltid en god og spesiell følelse å gå ned flytrappen vel framme i Afrika. Men denne gangen føltes det ekstra godt. Frisk og rask tilbake igjen der jeg så brått slapp. Eller datt.
Tirsdag neste morgen var jeg allerede igang med å kjøre flyttelasset opp til mitt nye hus litt lenger ute av byen. Jeg har fått et hus på en svensk misjonsstasjon, og familien Malmin har nå flyttet inn i huset jeg hadde. Og dette blir min fjerde flyttesjau siden jeg kom til Tanzania. Nå håper jeg at jeg får bli værende der en stund.
Allerede Lørdagen etter var jeg sjekket og klarert til å fly passasjerer igjen. Og jeg fikk noen travle dager den påfølgende uken. På tirsdag formiddag fikk jeg telefon om en pasient med nyresvikt. Han var i en liten by som heter Urambo i vest-Tanzania, og trengte snarest mulig transport til sykehus. Flytid til Urambo er 2,5 time og fra Urambo til Nairobi er det 3 timer. Jeg hadde allerede en flygning til Haydom denne dagen og måtte innom der med tre passasjerer. Etter å ha fyllt på mer drivstoff i Haydom var jeg på vei mot Urambo og den ventende pasienten, en broder fra den Katolske Kirken i Kenya. Senere samme ettermiddag landet jeg i Nairobi og en ambulanse stod klar og tok pasienten videre til Nairobi Hospital. Jeg tror han vil klare seg.
Etter en god uke med flyging og litt kontorarbeid var det herlig å sette meg i min gamle Land Cruiser igjen og ta en Søndags ettermiddagstur ut i bushen sammen med Trond og Gero. Det har jeg savnet! Motorsykkelen har jeg lagt på hylla, men jeg kommer meg nå fram med denne gamle sliteren også. Det tar bare litt lengre tid.
Så, etter et tre måneders uventet avbrekk begynner livet å gå sin vante gang igjen. Og ingenting er bedre enn det!

Ja, dette er den beste tittelen jeg kommer på for denne blogoppdateringen. Takk til Jesus for beskyttelse og et nytt liv i gave. Takk til mor, far, familie, venner og folk jeg ikke visste jeg kjente. Den siste uken har jeg opplevd en utrolig nestekjerlighet og omsorg fra folk rundt meg. Takk til medmisjonærer, venner, familie og foreldre som har vist støtte i ord og handling, hvor de enn måtte befinne seg på kloden. Dere vet hvem dere er og jeg skal gi dere alle en god klem når jeg ser dere igjen. Beklager hvis jeg blir litt sentimental i denne posten, men jeg har sett hvor skjørt livet kan være, og det går etterhvert opp for meg hvor heldig jeg har vært.
Fredag 20. Juni var jeg på motorsykkeltur sammen med fire kamerater. Målet var Katesh og Gorimba. I Gorimba har de bygget en flystripe og jeg skulle ned for å inspisere den før vi kan bruke den. Målet er å månedlig fly inn helsepersonell og evangelister. Vi hadde en flott tur ned forbi Lake Manyara, opp kanten av Rift Valley og videre til Mbulu hvor vi slo følge med Ben og Jesse, som er lærere på bibelskolen i Waama utenfor Mbulu. I Mbulu fyllte vi opp tankene og kjørte videre mot Katesh. Det var fine veier og det gikk vel radigt unna. Min hukommelse rekker ikke lenger enn til Dongobesh. Det siste jeg husker er at vi hadde kjørt gjennom denne småbyen. Det neste jeg husker er en salig svie i det legen på Haydom skviser i meg et kateter. Takk skal du ha, Kjartan:) Det neste jeg så husker er taket på cessnaen og mine to kollegaer, Martin og Geros, bekymrede blikk i cockpiten. Så er det svart til jeg ligger i sengen på et førsteklasses sykehus i Nairobi, med misjonærene Rune Mjølhus, Else Marie Voll og Marianne Hodne ved min side. Jeg husker ikke så mye av hva dere sa, men jeg husker at dere var der på skift. Jeg følte meg trygg. Tusen takk. Mandag kveld ble en stort øyeblikk. Inn døren til sykerommet kommer ingen mindre enn min kjære mor. Helt fra Norge hadde hun reist for å være med sin sønn. Og er det én gang siden jeg flyttet ut fra redet at jeg virkelig trengte en mor så var det nå. Jeg måtte bli matet fra sengen og trengte hjelp til det meste. Og hvem er da bedre å ha enn sin egen mor? Tusen takk, kjære mor:)
Senere har jeg blitt fortalt at jeg kjørte av veien og krasjet med en stein, i det jeg prøvde å unngå å krasje med en syklist som plutselig kom ut i veien. Det gikk bra med syklisten, men det gikk verre med steinen. Den hadde ikke en sjans i det min Honda 650 slo kolbøtte og la seg langflat oppetter den. Men heldigvis for både steinen og min kjære Honda så landet føreren mellom sykkelen og steinen og dempet sammenstøtet. Det dumme var at føreren var meg. "Nééééiii" er nok det siste som ble sagt i hjelmen før den ble knust mot steinen. Hjelmen gjorde jobben sin og beskyttet hodet mitt mot noe mer enn en kraftig hjernerystelse. Men det gikk verre med nakken. Mr C6 sa visst takk for seg og fikk en knekk. Legene sier at den skal gro fint hvis jeg er flink og går med krage og nesen i været de neste seks ukene. Men det er visst noen nerver i nærheten av C6 som er litt beklemt. Høyrearmen min fungerer ikke helt optimalt og i dag morges merket jeg at venstrearmen begynte å oppføre seg litt rart også. Det skal visst gå over etterhvert, men det betyr at jeg blir borte fra min herlige hverdag som misjonsflyger de neste månedene. Jeg har begynt å slå meg til ro med det, og er takknemlig for at jeg i det hele tatt en vakker dag mest sannsynlig kommer til å sitte i cockpit igjen. Nå nyter jeg solstråler, fuglekvitter og varm vind mot ansiktet. En sang som går i hodet mitt nå om dagen er "Du vind som varmer meg". Den er å finne på platen "Visst skal våren komme" av Grex Vocalis. Sanger som handler om håp. Om at vi en dag skal samles i himmelen, vi som tok i mot Jesu nåde her på jord. Jeg skulle ikke til himmelen helt enda, nakkevirvel C6 holdt akkurat nok til det, men jeg fikk en sterk påminner om at det kan skje når som helst og at vi må være klare. Vi her på jord har fått en fantastisk gave; livet. Med dette livet kan vi gjøre hva vi vil. Gud har gitt oss en helt fri vilje og det er hans gode vilje at vi skal kunne ta våre egne valg. Så høyt elsker han oss. Han vil at vi skal være frie. Men med en slik valgfrihet kommer også et stort ansvar. Alle valg vi tar her på jorden vil få sine konsekvenser innen vår levetid. Men det er ett valg som ikke får konsekvenser før du endelig tar farvel med livet her på jord: valget om du vil takke ja til Jesu Kristi uendelige nåde. Den er helt gratis og kan tas imot helt til du tar ditt siste pust. Et eksempel på dette er røveren som hang på korset ved siden av Jesus. Da det gikk mot slutten av hans sannsynligvis miserable liv, sa han til Jesus: "Husk på meg når du kommer til ditt rike". Jesus svarte: "I dag skal du være med meg til paradis". Røverens innrømmelser av hans ugjerninger og hans lille sukk om å bare bli husket var nok for Jesus. Han trodde. Det er dette som er så fantastisk med Jesus. Vi kan komme som vi er til Han og han vil gi oss evig liv. Dette ble visst plutselig en liten preken, men nå er det jo nettopp på grunn av dette at jeg flyr for MAF. Å bringe ut evangeliet om Kristus til folk som ikke har hørt. Og jeg har nettopp overlevd en stygg ulykke slik at jeg fortsatt kan tjene Gud her på jorden. Noen uker før ulykken var jeg i Malambo og fløy rundt evangelister. Jeg fløy inn til en avsidesliggende plass som heter Esilalei, en plass vi ikke har vært på over to år på grunn av vulkanubrudd og fraflytting. Men nå er folket tilbake og evangelisten jeg fløy inn ble så godt mottatt. De startet møte med en gang utenfor flyet. Dette bildet sier mye om hvorfor jeg gjør det jeg gjør og hva MAF er.
Livet er en gave, og livet er herlig. Nyt det, kjære venner. Men ikke vent til siste pust med å ta livets viktigste valg. For du vet ikke når det er.

Tadaa! Takk for sist til dere som fremdeles kikker innom bloggen min. Jeg tenkte at siden det allerede er 6 måneder siden sist jeg skrev noe på denne bloggen så var det kanskje på tide. Jeg satt meg ned for noen uker siden og skulle skrive noen ord, men da gikk strømmen. Så jeg gikk ut for å starte generatoren vår. I det jeg åpnet døren inn til generatoren så ble jeg angrepet av en vepse-sverm som hadde bestemt seg for å bygge hus akkurat bak låsen. ”Tjo og hei, hundre vepser stikker meg” sang jeg i fistel og glemte fort hele bloggen. Anyway. Nå prøver jeg igjen.

Nå har jeg vært her litt over 6 måneder allerede og noen lurer vel på hva som har skjedd siden sist. For å få svar på det kan dere like greit gå inn på Reiduns blogg. Så lenge hun var her så var det ikke lett å holde en lav profil. Man fikk bildet sitt på internett enten man ville det eller ikke. Så alle viktige begivenheter kan dere lese om på hennes blogg. Hun reiste hjem til Norge nå i desember og er dypt savnet. Men det savnet ble fort erstattet av gleden over endelig å ha fått eget hus igjen. Jeg bodde litt her og der og måtte virkelig ta i bruk mine sosiale evner for å klare meg. Ble helt utslitt. Men nå har jeg fått huset til Reidun og jeg kan endelig trekke meg tilbake i mitt eget hyggelige selskap etter en lang dag med flyging.

Siden sist så har det også blitt familieforøkelse. Thana heter han og bjeffet når han ble født. Han ble født samme dag som jeg flyttet opp hit. Hans sodomittiske foreldre er søsken og det har Thana the Dog måttet lide under da han så å si er helt døv. Men innavlet Thana aner ingenting om det og vimser rundt her i sin egen verden. Han er veldig glad og gulper og raper som en ekte mann. Jeg har kommet fram til at hans vaktbikkje-evner er begrenset så jeg har bestemt meg for at han skal få nyte sitt stille liv i lek og moro. De dagene jeg er på kontoret kommer han jevnlig innom for å hilse på, før han piler ut igjen og spiller fotball med naboungene.


Men som enhver familiefar så bekymrer også jeg meg for at jeg ikke for tid nok sammen med guttungen. Arusha-basen har blitt veldig busy og som eneste pilot her så er jeg mye borte. Noen ganger en hel uke i strekk. Vi får masse forespørsler og jeg flyr misjonærer, hjelpearbeidere, helsepersonell og evangelister. I tillegg er det en god del ambulanseoppdrag. Det har blitt mange spennende opplevelser de siste månedene og jeg har fått erfare hvilket fantastisk redskap flyet er når det står om liv og død. Noen ganger er det for sent og jeg har måttet fly en død kropp i stedet for en pasient, og det er alltid like trist. Men som oftest ender det godt. Tanzania er et land med store øde områder, og veien til hjelp kan være lang når du trenger den. Forrige uke ble jeg oppringt og spurt om jeg kunne hente en ung Maasai. Han hadde blitt angrepet av en elefant. Hele magen og ene låret var revet opp. Elefanter er ikke til å spøke med. En lokal sykepleier fikk sydd han sammen nok til at han kunne fraktes videre med fly til Arusha. Etter en 40-minutters flytur landet vi i Arusha og en ambulanse sto klar og kjørte han til Selian Lutheran Hospital. Jeg var spent på om han ville overleve, men for noen dager siden fikk jeg høre at han blir helt frisk! Han var heldig og går sannsynligvis i en stor bue neste gang han ser en elefant…
Noen dager senere, like etter at jeg hadde kommet tilbake fra en annen tur, ble jeg spurt om jeg kunne gjøre flyet klart for å hente folk fra et helikopter-krasj. Det styrtet i Lake Natron under filmingen av en dokumentar om flamingoer. Vannet i Lake Natron inneholder kaustisk soda og har en ph-verdi på 10. Temperaturen ligger på over 40 grader. Vi visste ingenting om de hadde overlevd eller ikke. De første meldingene var at det var 10 personer om bord. Så får vi en ny beskjed om at helikopteret hadde eksplodert og at det ikke var noen overlevende. Jeg var akkurat ferdig med å fylle på drivstoff og var klar til å dra. Om bord i helikopteret var flere utenlandske fotografer og dyreforskere, og venner og pårørende begynte å komme til Arusha flyplass for å få info. Faren til en av de som var om bord ville dra ut og hente sønnen sin. Vi bestemte oss for å fly han ut. Det var en trist stemning. I det vi satt oss inn i flyet får vi så ny beskjed om at det var åtte om bord og at det var to overlevende. Mannen ved siden av meg begynner å få håp igjen, og jeg unner ingen å oppleve samme situasjon som han opplevde akkurat da. Total uvisshet. I hui og hast tar jeg ut to seter for å få plass til en båre i flyet. I det vi er klare til å takse ut får vi ny beskjed om at sønnen hans er en av de overlevende. Mannen bryter sammen i gledesgråt og hans verste mareritt har med ett blitt til jubel. Litt av en påkjenning. Det ender med at jeg og en lege tar av og flyr den 40-minutter lange turen til Engaresero flystripe like ved innsjøen. Fra flystripen kan vi se restene av helikopteret i sjøen. Etter litt ankommer de skadde passasjerene. De har blitt tatt hånd om av noen turister i området. Turistene er leger av alle ting! Det viser seg at alle hadde overlevd, to med alvorlige brudd- og kuttskader. Jeg har bare en båre og tar den hardest skadde, en australsk film-produsent. Det er allerede ettermiddag og tiden begynner å bli knapp. Vi bestemmer oss for å fly direkte til Nairobi. En time senere er vi i Nairobi og mannen er i trygge hender. To andre skadde blir litt senere plukket opp av et annet fly på vei til Arusha. Litt av en ettermiddag, men alt endte godt. Dere kan lese mer om det her.

Så har en annen drøm gått i oppfyllelse siden sist. Siden jeg som liten gutt gikk barføtt rundt på misjonsstasjonen i Etiopia og jaktet småfugler med sprettert har jeg alltid drømt om å rusle rundt på them vast african savannas med riflen over skulderen. Og etter masse venting fikk jeg endelig våpen-lisensen i høst. Så for noen helger siden så var det tid for å vekke mitt primitive mannlige jakt-instinkt. Det har ligget underkuet siden jeg var liten pjokk, og jeg var spent på om jeg i det hele tatt ville treffe dyret. Men etter 10 timer og masse lusking og sniking så fikk vi øye på en stor Grant’s gazelle. Den var opptatt med å sloss med en annen hann og var uoppmerksom nok til at jeg fikk sneket meg bak en termitt-tue og gitt den en kule i siden. Bukken gikk rett i støvet, flokken har en ny ung lederhann og jeg har 40 kg biff i fryseren. Det skal på grillen på nyttårsaften.
Yepp! Livet i Arusha blir aldri kjedelig. Nå er dere oppdatert. God Jul til alle sammen!

Ja, her kommer første oppdatering fra mitt nye hjem. Lørdag kjørte jeg opp med hele flyttelasset til Arusha hvor jeg nå i første omgang skal bo i 6 måneder. Og det er utrolig hva man får plass i en Land Cruiser! Jeg har konkludert med at den akkurat er stor nok for en singel misjonær, hele hans husholdning og motorsykkelen hans. På bildet er jeg halvferdig med pakkingen, men når jeg omsider kom meg avgårde kunne man faktisk ikke se at det var en hel Honda inni alt virvaret! Men hadde bilen hvert bittelitt større kunne jeg kanskje fått med meg bestikket også... Så hvorfor har jeg flyttet opp hit? Jo de neste månedene skal jeg sette opp en sub-base her og prøve ut behovet for flytjenestene våre i området. Eller behovet vet vi er her. Vi har allerede en del flygninger her i nord, men posisjoneringen helt fra Dodoma har gjort det ganske dyrt for folk å benytte MAF. Så derfor skal vi nå altså plassere et fly her. Arusha er etterhvert blitt en ganske så stor og moderne by og har i seg selv ikke stort behov for MAF's flygninger, men veldig mange misjons- og bistandsorganisasjoner jobber ut fra Arusha og har behov for transport inn til områder hvor de har prosjekter og arbeid. Så da jeg etter gudstjenesten i Arusha Community Church i går fikk høre fra folk at "We really need MAF here", så var det et inspirerende signal. Den første tiden nå kommer til å gå med til å informere folk om at vi er tilgjengelige fra Arusha og finne ut hvilke konkrete behov som finnes i området. I dag har jeg blant annet så smått flyttet inn i et kontor og koblet opp HF-radioen. Det gikk nesten litt for lett. Det var allerede satt opp en antenne som misjonen brukte flittig i "gamle dager", før mobiltelefonens tid, og den fungerer fremdeles perfekt. Jeg har vært veldig heldig og får bo på NLM sin stasjon inntil videre, og for første gang på lang tid har jeg fått norske naboer igjen. Veldig hyggelig! Reidun tok godt i mot meg med kaffe og kvelds når jeg kom fram lørdag ettermiddag og hun hadde også sørget for at huset var ferdig oppusset til jeg kom. Snakk om luksus.
Planen er at jeg drar ned igjen til Dodoma neste mandag og henter flyet. Det blir en spennende tid framover!

Ja nå har jeg vært her i Kigoma i over to måneder og det har vært en interessant og lærefull tid. Neste helg kommer Andy tilbake og jeg flytter tilbake til Dodoma igjen. Som jeg skrev i forrige post så skjer så og si alle flygninger på kort varsel. Og på Lørdag fikk jeg veldig kort varsel. I helgene så drar mange av oss misjonærene her ned til stranden og slapper av. Klokken halv fem på ettermiddagen kræsjer gutten til en av misjonærene med motorsykkelen sin på vei til stranden og brekker armen. Broren hans løper ned til stranden og forteller meg hva som er skjedd. Jeg sitter i bare shortsen og klokken er snart kveld. Siste frist for å være på bakken er 18:10 og flytiden til Heri sykehus er 15 minutter. Vi har en regel at vi skal lande senest 45 minutter før solnedgang. Dårlig tid med andre ord. Jeg slenger på meg klærne og kjører avsted for å gjøre klart flyet, men jeg må først hjemom for å hente nøklene og sakene til flyet. Jeg trenger også noen til å følge meg på HF-radioen mens jeg flyr. Jeg ringer Dodoma og ber dem gjøre seg klar med radioen. Vi har helgevakt som alltid er tilgjengelig for slike tilfeller. Samtidig prøver foreldrene til gutten å komme gjennom på telefon til legen på Heri Adventist Hospital, men uten å lykkes. ”Sykehuset” i Kigoma er ikke et alternativ. Det finnes visse sykehus i Afrika det er sikrest å holde seg borte fra. Så i mangel på andre leger å spørre ringer jeg fra mobilen til min far i Norge som er lege, samtidig som jeg forbereder flyet. Siden tiden begynner å bli knapp vil jeg vite om det er problematisk om gutten må vente til neste dag for behandling. Han anbefaler å prøve å få gutten til sykehus samme dag, men forsikrer oss om at det ikke er farlig om han må vente over natten. Eneste problemet er at bruddet er ute av posisjon og gutten har ganske så vondt. Så jeg bestemmer meg for å gi det et forsøk. Men jeg bestemmer meg på forhånd at jeg snur tilbake til Kigoma dersom det er sol ved ankomst Heri eller om vinden er for sterk. Problemet er at Heri flyplass ligger i en fjellside på 5000 fot, er 460 meter lang og heller 4-5 grader. Man kan bare lande mot vest og ta av mot øst. Abort-punktet for landing er 1,5 kilometer på finalen. Når solen står lavt i vest som den vanligvis gjør kl 6 om ettermiddagen så får man et fenomen på denne flystripen som heter black-hole effect. Stripen ligger i skyggesiden og man har solen rett i vinduet. Man ser rett og slett ingenting foran seg. Heldigvis er det litt skyer denne ettermiddagen og jeg håper at en sky vil dekke solen i det jeg ankommer Heri. 17:40 kommer foreldrene med gutten til flyplassen. De måtte kjøre ekstra sakte på de humpete veiene på grunn av smertene i armen. 17:52 er vi i luften på vei til Heri sykehus, 16 minutters flyging unna. Vi har blitt enige på forhånd at jeg snur hvis ikke forholdene på Heri er optimale ved ankomst. Men etter å hatt solskinn hele veien sklir en stor deilig sky foran solen i det vi kommer over Heri. Nå gjenstår bare å se hvor mye medvind vi får under landing. Røyksøylene på bakken forteller meg at det ikke er vindstille. Jeg starter innflygningen og i det jeg svinger inn på finalen sammenligner jeg hastigheten på True Airspeed-indikatoren min med GPS-hastigheten. Differansen tilsvarer vindhastigheten. Heldigvis er det ikke mer enn 10 knop og jeg bestemmer meg for å lande. Vi lander presis 18:10 samtidig som legen står og venter ved sykehustrappen, som er akkurat i enden av flystripen. I løpet av kort tid er gutten gipset og på bedringens vei. Røntgenbildene viste at begge beina ved håndleddet var brukket og forskjovet. Så ikke mer bading eller motorsykkel-kjøring for denne karen den neste måneden. Men alt endte hvertfall godt og neste morgen var vi tilbake i Kigoma igjen.
Åå. Hva den bamsen gjør på propellen? Det er Bamse Bushpilot, min co-pilot.

Jaja, nok en liten drøm har gått i oppfyllelse: Meg, ett fly og en container. For to måneder er jeg nå på en liten sub-base for meg selv. MAF har to baser i tillegg til Dodoma: Dar es Salaam og Kigoma. Nå er den faste piloten her i Kigoma på hjemmeopphold i England for en stund, og da er som vanlig en av oss ungkars-pilotene den priviligerte utvalgte til å steppe inn. Kigoma har jeg nevnt på bloggen før, men byen ligger altså helt i vest ved Lake Tanganyika. Fra terassen har jeg utsikt utover sjøen og fjellene i Kongo. Det er ganske så forskjellig fra Dodoma. På mange måter er det en utpost. Jeg har ikke hatt vann i springen på mange dager, og strømmen kommer og går nesten like hyppig som dens egen frekvens. (Ok, hadde den gjort det så hadde det kanskje ikke gjort så mye. Men det var bare for å understreke at den går ganske hyppig...) Ikke har jeg internet heller, så mailen sjekker jeg på internet-kafeen ‘Baby come’n call’ i downtown Kigoma. Men det er rart hvor lett man venner seg til det meste. ‘Det enkle liv’ har jeg hørt noen kaller det. Når det gjelder det operasjonelle så må jeg også gjøre alt selv her. Vi lagrer drivstoffet vårt i en container på flyplassen og fyller flyet fra jerry-kanner. Før lengre turer blir det fort ti-tolv kanner. Så man er ganske svett allerede før man har satt seg i flyet. Men det er jo sjarmen ved det å være på en slik plass.:) Til de observante av dere som da spør dere selv hvorfor i all verden vi da har en svær fuel-tank oppå containeren, så er svaret at den bare er ett av Afrikas mange tusen halv-fullforte prosjekter…
En annen ting er at nesten alle flygninger blir gjort på kort varsel. For det meste er det med-evacs, i tillegg til misjonærer og NGO’s som ringer og trenger transport. Så vanligvis vet jeg ikke om jeg skal fly neste dag eller ikke. Men da er det alltid noe annet å ta seg til. Som å fikse på den gamle bilen, rydde og organisere i containeren, fikse en ødelagt telefon-ledning eller gjøre noe papirarbeid. Flyging er bare en liten del av jobben.
Også må jeg jo passe denne hyggelige karen, Rafiki. Som misjonærbarn i Etiopia ble jeg strengt oppdratt til å holde meg unna alt som gikk på fire bein og bjeffet eller mjauet. Enten hadde de rabies ellers så ville de få det ble jeg fortalt. Og det stemte i Etiopia. Men denne bikkjen er ganske snill og grei egentlig, og et av symptomene på rabies er vel at de ikke er så snill og grei. Så foreløbig er vi gode venner.
Jaja. I morgen er det en ny dag, og jeg har ikke peiling på hva jeg kommer til å gjøre. Jo, jeg må fikse et skap i containeren slik at rottene ikke biter hull på flere av motorolje-boksene våre. Hersens sabotører. Eller kanskje jeg skal fly? Hvem vet. Ikke jeg.