Eivind og Nadia

Endelig er hun her, og for en fest det er! Den 1. Mai 2011 kl. 18:31 ble Eliyah Irene født på Hadassa sykehus i Jerusalem. Det ble en lang fødsel og etter 39,5 timer ble det bestemt at hun måtte tas med keiser-snitt. Hun ville rett og slett ikke ut. Kanskje de 4,1 kiloene var årsaken.

Nå gjenstår diverse ambassade-besøk for å få ordnet de 3 statsborgerskapene hun har rett på; norsk, finsk og amerikansk. I går fikk hun sitt Israelske person-nummer. En sann verdensborger blir hun ja. Vi håper det ikke tar for lang tid og at vi kan returnere til Tanzania om ikke så alt for mange ukene. Men først skal en sliten mor komme til hektene igjen. Hun er helten min.

er navnet på en liten plass jeg skrev litt om i en tidligere post, og jeg har blitt fascinert og berørt av dette utilgjengelige området med så mange mennesker. Denne lille landsbyen som ligger helt ute ved det indiske hav, midt i et stort elve-delta. På Lørdag var jeg der igjen og fikk et dypere innblikk i nøden og behovene i Rufiji-deltaet og Tanzania generelt. Helse-teamet vi flyr hit er fra Ungdom i Oppdrag. Legen denne gangen, Kathy, er en mange-årig misjonær som til vanlig arbeider i Sør-Sudan. Hun og mannen Bret er nå på et kortere opphold i Tanzania for å hjelpe til. Siden de ikke kan swahili ble jeg spurt om å være tolk mellom lege og pasient. Man får brynt seg på mye som misjons-pilot, og jeg har vel ikke lært så mange nye rare ord siden jeg gikk på språkskolen. Fram til lunch var Kathy tannlege og så til pasienter med tann-problemer. Det er et enormt problem i distrikt-Tanzania. Her kan tann-betennelser føre til døden. Betennelsen går så langt at den går i blodomløpet og gir hjertefeil. 

Vi så noen pasienter med symptomer på dette. I et rom med et vindu og en maglite som eneste lys-kilde ble det satt bedøvelse og trukket tenner. Folk som har gått i månedsvis med forferdelig tann-verk forlot rommet med et lettelsens, dog noe skjevt, smil. Etter å ha tilbragt flere timer som tolk sammen med disse pasientene og sett utallige tenner bli trekt ut er jeg nå 100% kurert for tannlege-skrekk. En norsk tannklinkk er et spa i forhold og jeg blir minnet på hvilket fantastisk helse-vesen vi har i Norge.  

Etter lunch er det tid for andre pasienter: Gravide, barn, malaria-syke, tuberkulose, grå stær m.m. En ung kvinne i begynnelsen av 20-årene er bare skinn og ben. Hun sier hun hoster blod, og sammen med andre symptomer mistenker legen raskt den typiske kombinasjonen tuberkulose/AIDS. Hun bor nå hos bestemoren etter at mannen druknet på havet... En av mange triste skjebner vi møter denne dagen. Andre pasienter har sykdommer som kan kureres med medikamenter teamet har med. Noen av pasientene Kathy ikke kan gjøre noe for tilbyr hun seg å be for. Noen takker ja, andre nei. Det er en spesiell steming i rommet når legen ber en rolig bønn for den syke. Mange eldre pasienter har grå stær, en øye-sykdom som gjør helt blind men som ofte lett kan opereres. Vi håper om ikke lenge å kunne fly inn øye-kirurg som kan behandle flesteparten av disse.

Dette månedlige klinikk-besøket er alt disse menneskene har av helsetilbud. Det tar dem mer enn en hel dagsreise til fots og i båt å komme til nærmeste sykehus. Tanzania er det landet i verden med ferrest leger per innbyggere, og eneste måten å gi menneskene i disse avsidesliggende områdene et minimum av hjelp er disse mobile klinikkene.  Men smilet og leken har de i god behold, og da jeg var der i Februar ble jeg gode venner med disse barna J 

Siden 2007 har MAF regelmessig fløyet for Imara Ministries, en misjonsorganisasjon med hovedkontor i Arusha. De har flere skole-, helse-, jordbruks- og samfunnsprosjekter i Tanzania som blir fulgt opp fra hovedkontoret i Arusha og med besøkende fra USA og Australia. I 2007 ble en grunnskole bygget og drevet av Imara offisielt åpnet av President Kikwete i Kondoa. På det tidspunktet var det bare ett klassetrinn, men hvert år har nye klasserom blitt bygget og flere lærere ansatt for å kunne tilby undervisning helt ut secondary. Nå har skolen 4 klassetrinn og utvidelsen fortsetter. I Kondoa er 5% kristne, 22% tradisjonelle og 73% muslimer. Da Imara ville bygge skole og kontaktet de lokale myndighetene ble de ønsket varmt velkommen, og vel vitende om den klart kristne profilen velger muslimske familier å sende barna til denne skolen. Helt fra begynnelsen har Imara vært klar på at skolen vil følge Tanzaniansk læreplan, men også ha et tydelig evangelisk preg med bibel-undervisning og en bibelsk verdensforståelse i bånn. Da Presidenten åpnet skolen i 2007 sa han i sin åpningstale at en slik måte å drive skole på burde være til etterfølgelse i dette landet.


I dag fløy jeg tre støttespillere fra USA og to ansatte ved kontoret i Arusha til Kondoa og tilbrakte hele dagen med dem og fikk omvisning på skolen, Kondoa Integrity School. Jeg spør hvor mange elever det er på skolen og blir fortalt at de nå har 296 elever fordelt på 4 trinn. I hver klasse er det 25 elever. I Tanzaniansk offentlig skole er det vanlig med over 100 elever i èn klasse. Alle ansatte ved skolen er Tanzanianere. Skolen har 100 laptops som elevene kan bruke i bestemte fag. Her vet 2.klassinger hvordan de skal bruke en PC. Når vi går rundt på skoleplassen ser jeg mange skilt som er satt opp rundt omkring med forskjellig påskrift. Ett skilt sier ”Utdanning som utelukker Gud mangler mening”. Ett sier ”Du er unik”. Et annet skilt sier ”Vi former barna
til å forme samfunnet”. Der jeg går kan jeg ikke la være å tenke hvilken umulighet det nærmest ville være å drive en slik skole i Norge, der man gjør sitt ytterste for å kvitte seg med Gud som en del av virkelighetsbildet. Jeg ser for meg SV-hoder som rister vantro og AP-øyne som ruller oppgitt i det vi fortsetter og går mot et av klasserommene for å hilse på elevene. I det vi åpner døren og går inn blir vi møtt av 25 fjerdeklassinger som reiser seg, stiller seg ved pulten og synkront starter en velkomst-sang for gjestene på flytende engelsk. Klasserommet er plettfritt, og elevene de mest disiplinerte og veloppdragne jeg har møtt. På forskjellige spørsmål fra de amerikanske gjestene svarer elevene en etter en på flytende engelsk. De snakker bedre engelsk enn en norsk sjetteklassing. Da læreren tilslutt spør om de kan synge en sang for gjestene går en av jentene spontant fram og stemmer frimodig i med nydelig stemme. Resten av elevene følger etter, barnehender heves, øyne lukkes og en oppriktig lovsang fyller rommet. Jeg er ikke en som lett tar til tårer, men det er et av de mest rørende øyeblikk jeg har opplevd i Tanzania. Det er så mye fattigdom, korrupsjon og elendighet i dette landet, men disse barna gir håp. De får en strålende grunnskole-utdannelse med et kristent verdifundament. En grunnskole som forbereder dem for høyere utdanning, et verdifundament som hjelper dem å se rett og galt i møte med maktmisbruk, korrupsjon og andre etiske utfordringer. Disse er de to viktigste ingrediensene for utvikling og velstand. Og når elevene går hjem for dagen er de levende Kristus-vitner blandt de 95% ikke-kristne i Kondoa.

Ja, jeg kunne ha skrevet en lang blogg denne gangen. Mye har skjedd siden siste oppdatering. Vi var tilbake i Tanzania i midten av Juli etter et tre måneders hjemmeopphold med bryllup, bryllups-tur og besøk av venner og familie i Norge og Israel. Jeg var raskt tilbake i luften og Nadia begynte å hjelpe til med undervisning av misjonær-barna nede på misjonen. Skole-opplegget er delt mellom 1 måned i Nairobi, 1 måned hjemme-undervisning og 1 måned med reiselærer som kommer til stasjonen. I hjemmeundervisnings-perioden underviste Nadia to dager i uken i fagene matte, engelsk og kunst- og håndverk. Dette varte fram til jul og Nadia og jentene trivdes godt sammen i det lille klasserommet på misjonen. Juleferien tilbragte vi sammen med Nadias familie i Israel. Etter jule-ferien bestemte vi oss for at Nadia blir i Israel fram til fødselen, som bringer oss til den største nyheten siden sist: En liten krabat er på vei, og i April blir vi en liten familie på tre!

I November reiste jeg til Sør-Afrika for 3 uker for å bli kurset på Cessna Caravan, som er en annen flytype vi opererer her i Tanzania. Kurset gikk smertefritt og jeg var sjekket ut av MAF i slutten av November, men den lokale prosessen for å få det inn i mine Tanzanianske sertifikater tok noe lenger og jeg fikk bare gjort to flygninger før kirkeklokkene ringte julen inn. Januar ble en hektisk måned derimot, og jeg har i løpet av de siste to ukene fløyet vel 40 timer på Caravanen, som har vært en god start. Etter å ha fløyet 206`en i 4,5 år er det en del nye ting å venne seg til, og jeg føler meg nesten bortskjemt der jeg nå sitter med vær-radar, storm-scope, autopilot, radio-høydemåler, terrengvarslings-system, to GPS`er og ikke minst: armlener! En fantastisk maskin som kan frakte 13 passasjerer eller over et tonn last inn til små flystriper.

Forrige Lørdag fløy jeg et team fra Ungdom i Oppdrag til en liten plass sør for Dar es Salaam, midt i Rufiji-deltaet. Her munner The Great Rufiji River ut i det indiske hav etter å ha sneglet seg gjennom ett av verdens største natur-reservater, Selous. 

Det bor mange folk i deltaet, og overalt ser man små fisker-landsbyer. Når man flyr over området og kikker ned så undrer man seg hvordan de endte opp her. Det finnes ingen veier og det er et nettverk at små og store elver. Eneste vei inn er med båt, eller med fly. MAF begynte å bygge flystriper her 6 år tilbake, og det har vært og er et vanskelig og tidkrevende prosjekt. I 2009 var første stripen klar og siden da har vi hver måned fløyet inn et helseteam fra UiO. Siden området er nærmest 100% muslimsk så er det en viss skepsis til MAF og UiO som kristne organisasjoner, men helsetilbudet blir varmt mottatt. Det finnes ikke noe helsetjenester her, og i et så utilgjengelig område kan en enkel tann-

betennelse utvikle seg til livstruende. Legen trekker ganske så mange råtne tenner i løpet av dagen, mens sykepleierne veier og vaksinerer barn, undersøker gravide og gir synstester og deler ut briller til svaksynte. Det er et sant tropisk paradis med palmer, kokosnøtter og kritthvite strender. Men de mangler det aller viktigste og UiO sammen med MAF er med å gir dem det.

Gorimba er en av plassene NLM sammen med kirken driver arbeid for å nå Datoogaene. Da NLM-misjonærene Marit og Leif Thingbø besøkte Gorimba sammen med evangelister fra den lutherske kirken en dag i 2007 spurte de om ikke de også kunne få jevnlig besøk av MAF og helseteam. De ville ha klinikk slik de hadde hørt at en av de omkringliggende landsbyene hadde. Leif kunne ikke love noe men sa han skulle nevne det for MAF. Landsbyen gikk likevel med en gang igang med å bygge flystripe og hadde snart ryddet klar 1km skog, og da jeg fløy over landsbyen en gang på nyåret 2008 så jeg noe som mistenkelig lignet på en flystripe. Etter masse hardt arbeid og inspeksjon og godkjennelse av myndighetene var det offisiell og høytidelig åpning av stripen i September 2009. Da hadde de i tillegg bygget klinikk-bygning og også en skolebygning var halvveis ferdig.

Jeg sitter nå på flystripen i Gorimba og vi har fløyet klinikker hit i snart ett år og mange har fått hjelp. Denne fredagen i August er det i tillegg til sykepleier-teamet også en øyelege fra Haydom. I løpet av de to første timene har de allerede undersøkt 3 personer med grå stær og 1 med mulig svulst bak øyet. Disse blir i ettermiddag sendt med bil til nærmeste helsesenter i Balangdalalu hvor det for anledningen er satt opp operasjons-sal. Den gamle mannen med grå stær på begge øyne vil få synet igjen i kveld. 169 kvinner med barn er undersøkt og barna vaksinert. I tillegg er 54 gravide til fødselskontroll.

I dag møtte jeg også Marit og Leif som var innom på vei til Masusu hvor de senere i kveld skal ha film-visning. De kom for inspisere det nye vann-anlegget på klinikken. To vanntanker er støpt og når regnet kommer i November vil disse fylles opp og kunne forsyne klinikken med vann i flere måneder.

Et steinkast fra klinikken står skolebygget så og si klart. Bare dører og vinduer mangler. De har allerede begynt på lærer-boligen som er et krav fra myndighetene for at de skal sende inn lærer.

Det er fantastisk å se hva denne landsbyen har fått til i løpet av 2-3 år. På helt eget initiativ har de bygget flystripe, klinikk og grunnskole. Det er en fryd å være med og se forandringen. Og naa ser man ringvirkninger i nabolandsbyene. I Masusu har de sett hva folket i Gorimba har fått til og nå vil også de ha klinikk og skole.

Jeg ser fram til den dagen vi ikke lenger trenger å fly til Gorimba. Det betyr at de har lykkes med sitt harde arbeid og klarer seg selv, og jeg tror ikke det blir lenge til.

Ganske ofte får jeg følgende kommentar fra mine passasjerer: ”Jeg kan ikke tro at dette er jobben din...” Og noen ganger er det godt å få slike påminnelser, sette seg tilbake og innse at man er velsignet med en fantastisk meningsfull hverdag.  

Tanzania har vært rammet av tørke det siste året. Noen plasser har det vært så tørt at fastboende sier det er det tørreste i manns minne. Derfor er regnet som begynte i desember meget kjærkomment. Men i et land som Tanzania så kan regn by på store problemer også. Malambo er et av områdene som var hardest rammet av tørke. Noen bomaer jeg besøkte i November hadde 6 gjenlevende kyr av i alt 70. Det var ikke et gress-strå igjen på bakken. Bare sand og støv, og kadavere av kyr lå strødd. Barn gikk rundt med store mager og hvis ikke regnet kom snart ville det være mer enn kyr som døde. Så det var et bønnesvar når regnet begynte i slutten av Desember og gresset begynte å gro. Nå er alt grønt og slettene utenfor Malambo er fulle av gnu, sebra og antiloper av alle slag. Vanndammer fylles opp og elvene renner i strie strømmer. Men tørken som var skaper fremdeles problemer. På grunn av underernæring og svekket immunforsvar er det mange fødselskomplikasjoner. En Tirsdag i midten av Januar ble vi kalt opp på radioen av evangelistene i Malambo. En kvinne hadde født, barnet var dødt og kvinnen hadde blødninger. Veiene ut fra Malambo var avskåret av elver så eneste vei ut var til fots eller med fly. Så med andre ord var flyet eneste håp for denne kvinnen. Rachel, en venninne av forloveden min Nadia, var på besøk denne uken og er sykepleier. Jeg spurte henne straks om hun kunne være med og se til pasienten under flyturen. Jeg gjorde klart flyet mens Rachel fant fram nødvendig medisinsk utstyr som intravenøs o.l. En time etter radio-oppkallingen var vi i luften på vei til Malambo. Underveis begynner varsel-lampen om lav spenning å blinke og det betyr at batteriet ikke lader. Med andre ord har jeg alternator-svikt. Jeg har ingen mulighet til å returnere til Arusha og reparere flyet samme dag, og hvis jeg utsetter flygningen til neste dag kan det være for sent å redde kvinnen. Været denne dagen er heldigvis strålende og jeg bestemmer meg for å fortsette, slår av alt elektrisk utstyr for å spare batteriet til neste oppstart i Malambo. Underveis slår jeg kun på radioen for de nødvendige posisjons-rapportene. I malambo venter evengelistene på oss og pasienten ankommer kort tid etter landing. Jeg åpner motor-dekselet for å se om jeg muligens kan reparere alternatoren. Ofte ved denne type feil er det driv-reimen til alternatoren som har hoppet av og jeg håper at det også er tilfellet denne gangen slik at jeg kan løse problemet. Men desverre er reimen slitt i stykker og jeg har ingen ekstra med meg. Jeg er glad jeg sparte på batteriet. Rachel får kvinnen om bord og gir henne intravenøs. Hun har mistet mye veske. Like før vi er klare til avgang kommer en av evangelistene og sier at en annen kvinne nettopp ble brakt inn fra bushen. Hun fødte for to dager siden og blør fremdeles. Hun er helt utmattet, våt av svette, har veldig høy puls og leppene er helt hvite. Heldigvis overlevde barnet fødselen, men kvinnen er livstruende syk og trenger øyeblikkelig hjelp. Jeg ber en av de pårørende til den første kvinnen å bli igjen for å gi plass til den andre kvinnen. Den første kvinnen har krefter nok til å sitte så vi setter henne i et sete og legger den andre kvinnen på båren. Rachel har heldigvis tatt med ekstra veske og også den andre kvinnen blir satt på intravenøs. Med to syke kvinner, en pårørende, to babyer og en sykepleier tar jeg av for den 20 minutter lange flyturen til Loliondo hvor det er et katolsk misjonssykehus. Jeg flyr lavt over sykehuset for å varsle at jeg kommer med pasienter og ikke lenge etter landing kommer en land cruiser fra sykehuset og tar med seg kvinnene. Den hollandske legen sier de er i trygge hender og vi tar av igjen for den timeslange tilbaketuren til Arusha med en aldri så liten følelse av lettelse.

Familiene til disse kvinnene er av de som er rammet av tørken og er ikke i stand til å betale for denne flyturen. MAF dekker selv flyturer som denne og er derfor helt avhengig av gaver. Sjekk www.maf.no og se hvordan du kan bidra.

Jeg har også lagt ut en ny film fra evangelistflygningene vi gjør hver måned i Malambo. Klikk her for å ta en titt.

Den største brukeren av MAF Arusha er uten tvil Haydom Lutheran Hospital. Haydom ligger ca 300km sør-vest for Arusha og det tar 5-6 timer dit med bil i tørketiden og rundt 8 timer i regntiden. Sykehuset ble startet av Norsk Luthersk Misjonssamband i 1953 og eies i dag av den Lutherske kirken i landet med støtte fra flere organisasjoner og privatpersoner rundt om i verden. Haydom tilbyr helsetjenester med høy standard til over 300,000 mennesker i et ellers lite utviklet område. MAF har hatt samarbeid med Haydom i mange år gjennom klinikk-flygninger. Av totalt 28 uteklinikker bidrar MAF med månedlig transport til 6 av de mest utilgjengelige plassene. I de senere år har behovet for flytransport mellom Haydom og hovedsaklig Arusha økt betraktelig. Sykehuset er avhengig av mange frivillige personell på lengre eller kortere opphold for å opprettholde standarden sykehuset har lagt seg på. Kvalifisert helsepersonell er det stor mangel på i dette landet. På grunn av det økende behovet tilbyr derfor MAF nå ekstra subsidierte flygninger for nettopp å effektivisere arbeidet ved sykehuset. Ved hjelp av rask transport mellom Arusha og Haydom blir både tid og penger spart. Det er ikke uvanlig at jeg har 2-3 flygninger til Haydom i løpet av en uke. Og alle disse flygningene prøver vi å utnytte best mulig til å ta med post, utstyr, vevsprøver, og ikke minst pasienter. Pasientene har vanligvis ikke råd å betale for flyet selv, men med alle disse flygningene er det nå ofte muligheter til å få livsnødvendig transport. Et godt eksempel er forrige helg. Noen dager før fikk vi telefon fra Haydom om en kreftsyk 6-åring som trengte transport til Dar for å få nødvendig behandling. Neste dag, Torsdag, hadde jeg en flygning med to passasjerer til Haydom. Påfølgende Søndag hadde vi 3 passasjerer som skulle fra Dar til Dodoma. Ved å kombinere disse to flygningene ville det kun bli totalt 271km ekstra. Vi snakket med foreldrene om kostnadene og de sa de kunne klare å betale for halvparten. Resten ble dekket av MAF. Samme dag kom det inn et barn til med en stor svults i magen, hvis også eneste sjanse for å overleve var å reise til Dar. Jeg overnattet i Haydom til Fredag og fløy begge pasientene med foreldre den 2,5 timer lange turen til Dar. Siden 6-åringen var avhengig av oksygen fulgte jeg dem til sykehuset med en portabel oksygen-flaske. Deretter ventet jeg to netter til Søndag og fløy de tre passasjerene til Dodoma. I Dodoma byttet jeg fly ettersom flyet jeg hadde var klart for vedlikehold. Egentlig var planen å fly ned uken etterpå for å bytte fly, men siden jeg var i Dodoma var det masse penger å spare på å bytte nå. Senere samme ettermiddag var jeg tilbake i Arusha.
Ved å kombinere Haydom-flygningen med Dar-flygningen og byttet av fly, ble den totale ekstrakostnaden å betale for pasientene minimal. På samme vis kunne jeg noen uker tidligere ta med meg en trafikkskadet pasient fra Haydom til Moshi i forbindelse med en annen Haydom-flygning.
Så alle disse flygningene med personell og utstyr til og fra Haydom kommer fattige pasienter til gode på flere måter. Og grunnen til at det er så mange flygninger for Haydom er den lave prisen MAF tilbyr. Men for at MAF kan tilby rimelig flytransport er vi avhengig av støtte. For det koster å fly. Klikk her for å se hvordan du kan være med å støtte arbeidet vårt. MAF Norge er direkte med å finansierer Haydom-flygninger. Flygninger som ikke er en luksus for hvite misjonærer og hjelpearbeidere, men som redder liv og helse til mennesker som er født inn i andre omstendigheter enn oss i vesten.

Denne posten poster jeg enkelt og greit bare fordi jeg kan, enkelt og greit. De siste årene har mobil-nettverket utviklet seg enormt i Tanzania. Ethvert tettsted og alle større veistrekninger har nå mobildekning med EDGE/ GPRS eller 3G. Akkurat nå sitter jeg på Giraffe Garden Hotel i Mugumu i Serengeti, en landsby som ikke akkurat kan kalles verdens navle. I dag morges fløy jeg noen fra Mennonites fra Arusha. De har et HIV/AIDS prosjekt i området og skal være her til i morgen ettermiddag. Da blir det jo en del venting på meg og tid til å gjøre andre ting, f.eks akkurat det samme som jeg ville gjort på kontoret i Arusha. Da jeg reiste ut hit i 2006 fikk jeg en PDA-telefon i gave fra MAF Norge. Det har vist seg å være den mest nyttige gaven jeg noensinne har fått, ved siden av et biltema verktøysett min familie gav meg da jeg kjøpte en Land Rover noen år tilbake... På denne PDA`en har jeg en route-calculator for flygeplanlegging, hele flyge-programmet de neste 4 ukene for hele MAF Tanzania oppdatert daglig via EDGE/GPRS, Microsoft Outlook og selvfølgelig telefon. Alt jeg trenger for å også utføre mine kontor-oppgaver i felt. Midt I tjukkeste Afrika. I dag har jeg behandlet to flyge-forespørsler vi mail, planlagt en lengre flytur med tanke på drivstoff og nyttelast, skrevet mail til MAF Danmark vedrørende et forestående besøk av dem og til slutt oppdatert den forsømte bloggen min. Alt på en liten dingseboms på 5x10cm. Tanzania er et kontrastenes land. Fremdeles et av verdens fattigste land, men med det siste innen teknologi på de merkeligste plasser. En fattig masai-gjeter står ute på slettene med staven i ene hånden og en mobil i den andre, bare noen få tastetrykk unna all verdens informasjon og kunnskap. Er det et paradoks eller hva...